Kurs i bedre selvtillit
Tenk deg at du vinner 100 millioner i lotto. Det gir en god følelse, ikke sant? Plutselig føler du at du har muligheten til å gjøre akkurat det du vil. Du er Kongen, du er Presidenten, du er Generalen! Nå er det DU som er sjefen over ditt eget liv. Du kjenner at selvtilliten stiger, og hva andre tenker om deg og hva de måtte bedrive tiden sin med betyr ikke så mye lengre.
Dette er selvtillit. Det er en god følelse i deg som sier at du er ustoppelig. Du kan oppnå det du vil! Lista over hva som kjennetegner mennesker med god selvtillit er lang, og den er alltid fylt med positive ord.
Dessverre er det mange som sliter med lav selvtillit, og dessverre er det veldig få som vinner 100 milioner i lotto. Men det positive er at du ikke trenger å vinne 100 millioner for å få bedre selvtillit. Du kan jobbe med deg selv, og oppnå den følelsen det er å være ustoppelig med litt egeninnsats. Du kan få frem følelsen av at du er verdt 100 millioner.
First things first!
Du har sikkert lest de 10 rådene som skal hjelpe deg til å få bedre selvtillit. Stol på deg selv! Ikke hør på hva andre sier! Begynn å trene! Skaff deg en bedre jobb!
Det finnes mange gode tips om hvordan du kjapt skal få bedre selvtillit. Det kan gi en god følelse i det øyeblikket du leser dem, men å sette de ut i livet er en helt annen sak.
Det er like nyttig som å fortelle en lam person som vil lære å gå igjen, at han må reise seg opp og gå. Han må bare sette det ene beinet foran det andre, så er problemet løst. Det er gode ord og i og for seg sant, men de hjelper lite. First things first!
De 10 rådene er til hjelp først når du har kommet et stykke på vei mot bedre selvtillit. Det er først når den lamme har kommet seg opp fra stolen og trent en stund, en kan si at han må sette det ene beinet foran det andre.
I en tidligere artikkel om hva som motiverer til selvutvikling, var jeg kort innom utviklingen av selvet. Det er under utviklingen av selvet, din oppfatning av deg selv grunnlegges. Du skaper et bilde av deg selv. Et selvbilde.
Om selvbildet ditt blir bra eller dårlig, avhenger av faktorer i oppveksten. Når du utvikler et dårlig selvbilde, danner du en oppfatning av at du er dårligere enn andre. Du lærer at du er mindre verdt enn andre. Du lærer at du ikke er like flink som andre. Og du lærer at det du gjør, er dårlig. Folk generelt er veldig flinke til å kritisere andre og fortelle at de er dårlige, med den hensikt å føle seg bedre selv. Foreldre inkludert.
Når du har dannet deg et selvbilde som sier at du er dårligere enn andre, vil tillitten til selvet også bli dårlig. Du stoler mindre på deg selv, og du går rundt og tror at du ikke kan utrette noe som helst. Du tror at det du gjør, når du gjør noe, er dumt. Følgelig blir du en passiv tilskuer til ditt eget liv, fordi det du gjør er jo bare teit allikevel. Den dårlige selvtilliten er et faktum.
Og dårlig selvtillit er en ond sirkel. Du vil gjøre det dårligere på skole og i arbeid pga. dårlig selvtillit. Du fungerer dårligere sosialt fordi du tror du er dårligere enn andre, med det resultat at du får dårligere og færre venner. Du skaper deg rett og slett et dårligere liv fordi du tror du ikke kan gjøre det bedre!
Men det er på tide å komme seg ut av den onde sirkelen, og DU er den eneste som kan gjøre noe med det.
«Selvtillit er fremgangens første hemmelighet».-Ralph Waldo Emerson
Kurs i bedre selvtillit
1. Kartlegging
Begynn med å gå tilbake til oppveksten din. Du skal tilbake til kilden, da det dårlige selvbildet ble skapt. Sett deg ned og reflekter over hvordan du hadde det. Fikk du mye kritikk av foreldrene dine? Var de flinke til å si at du ikke var god nok? Hadde de et behov for å sette deg på plass hver gang du viste litt selvtillit? Fikk du noen gang ros når du trengte det?
Har du eldre søsken som har hatt negativ påvirkning på deg?
Du skal finne ut hvem som har gitt deg det dårlige selvbildet, og hvordan de klarte det. Med hvilke midler.
Skriv ned det som dukker opp. Kartlegg de personene som har hatt innflytelse på deg, og hvordan de har behandlet deg. En hensikt med oppgaven er at du skal vise ovenfor deg selv at det er andre som har skapt det dårlige selvbildet ditt, og ikke deg selv. Du må bli klar over at det er andre som er årsaken til ditt dårlige selvbilde. Aldri deg selv!
Som regel er det i oppveksten den dårlige selvtillitten blir grunnlagt. Men ikke alltid. Men det som er sikkert er at det alltid er andre som skaper den dårlige selvtillitten i deg. Dårlig selvtillitt kan forsterkes i voksen alder hvis du til stadighet blir utsatt for negativ tilbakemelding fra andre. Det viktigste du kan gjøre da, er at du ikke identifiserer deg med hva andre sier. De fleste er veldig flinke til å overføre sine egne dårlige egenskaper til deg, og si at det er du som besitter dem. Skjønner?
Eller hvis du er en person som av natur er snill og lytter til andre, vil andre mer enn gjerne sette seg ned og fortelle hvor bra DE er. Stadig eksponering for andres gode ord om seg selv, kan fort få deg til å tvile på om du er like god. Spesielt hvis du er en følsom person. Du er flink til å sette deg selv i annen rekke.
Jeg vil understreke at selv om det er andre som er årsak til ditt dårlige selvbilde, er det ingen unnskyldning. Det er du, og BARE du, som har ansvaret for at du skal få det bedre i livet. Skal du ha fremgang, er det en forutsetning at du tar personlig ansvar for ditt eget liv.
2. Selvobservasjon
Neste steg er å observere deg selv i ulike situasjoner. Neste gang du skal ut for å handle, møte venner, møte familie, dra på skolen eller på jobb, gå ut med det formål at det er et eksperiment du skal være vitne til. Eksperimentet er deg selv.
Du skal observere hva slags tanker som dukker opp i hodet ditt. Du skal observere hva slags følelser som kommer fram. Du skal observere kroppsspråket ditt. Du skal observere hva slags reaksjoner du får når andre snakker til deg, og når du må snakke til andre. Du skal kort og godt se på deg selv utenifra når du er i ulike sosiale situasjoner.
Når du kommer hjem, sett deg ned og reflekter og tenk over hva du har observert. Så du folk i øynene når du snakket med dem? Ble du svett i hendene når noen snakket til deg? Smilte du mye? Var stemmen din lav eller høy? Trakk du innover i deg selv? Var du tankefull?
Du skal få en oversikt over stimulus – respons hos deg selv. Hvordan reagerer du når du er blant andre mennesker i ulike situasjoner. Hva førte til at du reagerte på den og den måten?
Hensikten med oppgaven er at du skal bli klar over dine egne tanker og din egen atferd. For å endre atferd må du bli bevisst på den. Det er veldig viktig. Du må kunne kjenne igjen hva som skjer med deg, og hva som dukker opp inni deg når du er ute blant folk. Hva var det som fikk deg til å føle deg sånn og sånn? Hva skjedde da du fikk de og de tankene i hodet? Hva skjedde da du oppførte deg på den og den måten?
3. Observér andre
Neste trinn er å observere de rundt deg. Hvordan behandler de deg? Hva sier de til deg? Hva slags mennesker er det som snakker med deg? Er de alrighte? Hvordan snakker de? Hvordan oppfører de seg mot andre enn deg?
Målet med denne oppgaven er å bli mer bevisst på hva som skjer rundt deg. Dra fokuset bort fra deg selv, og over på andre. Folk med dårlig selvtillit er veldig flinke til å holde fokuset på seg selv, på en negativ måte. Videre er det viktig å observere andres atferd mot deg. Forsøker de å heve seg over deg ved å kommentere hva du gjør? Bruker de ulike manipulerende teknikker for å få deg til å føle deg dårligere enn dem?
Når du kommer hjem, henter du frem det du observerte og tenker litt over det. Hvem sa hva? Hvem gjorde hva? Ble du behandlet med respekt av andre? Hvem forsøkte å heve seg over deg?
4. Observér de med god selvtillit
Neste øvelse er å observere folk du mener har god selvtillit. Hva slags atferd er det de har? Hvordan er kroppsspråket deres? Hvordan ordlegger de seg? Hvordan behandler de andre mennesker? Hva er det som skiller disse fra folk med lavere selvtillit? Er det måten de kler seg på? Er det hva de sier til andre?
Observér folk som har de egenskapene du selv ønsker å ha. Enten i virkeligheten eller i filmer. Film viser ofte karakterer med stereotypisk god selvtillit.
Målet med oppgaven er at du skal bli bevisst på hvordan mennesker med god selvtillit oppfører seg. Får å få god selvtillit må du vite hva det innebærer helt konkret.
Etter hvert er øvelsen din å være som de personene som har god selvtillit. Du skal tilegne deg kroppsspråket, du skal tilegne deg måten behandler andre, du skal tilegne deg måten de reagerer på ovenfor andre. Du kan prøve å kle deg i nogenlunde samme stil, men bare hvis du liker stilen. Det viktigste er at du er komfortabel med det du har på deg. Eksperimenter.
Dette er den vanskeligste oppgaven. Det krever mye innsats av deg selv. Begynn i det små. Den første dagen kan du begynne med kroppsspråket.
Pek deg ut et par – tre personer som er slik du selv ønsker å være, og «vær» dem når du er ute blant folk.
Kjennetegn du skal se etter: Folk med god selvtillit smiler ofte. De ser andre i øynene når de snakker med dem. De går med reist rygg. De har rolige bevegelser. De tar oftere på andre. Stemmen er rolig og balansert. De viser ingen frykt ovenfor omverdnen.
5. Gjenskap din egen person
Nå er tiden kommet for at du omskaper deg selv fra den du har vært til nå, til den du ønsker å være. Det er nå du skal erstatte dårlig selvtillit med god selvtillit. Der dine foreldre sviktet i oppbyggingen av din selvtillit, skal DU nå være byggesjef. Du skal være formann og ta ansvaret for at du selv får et bedre liv. Jeg understreker igjen: Ingen andre vil gjøre det for deg!
Observér deg selv hver dag, i alle situasjonene. Legg merke til forandringene og gi deg selv ros hver gang du legger merke til en endring i deg selv. Husk at det tar tid å bygge selvtillit. Vær tålmodig, og jobb med deg selv hver eneste dag.
Overfør det du har observert hos andre med god selvtillit til deg selv. Bruk 10 råd for bedre selvtillit som en hjelp. Det er først nå du er moden og mottakelig for 10 gode råd-lister.
Fake it ’til you make it. Det er din tur til å oppføre deg som om du har vunnet 100 millioner kroner!
Vær klar over: Når du er i forandring vil andre fort legge merke til det. Du vil garantert bli testet i form av kommentarer og negativ tilbakemelding fra andre. De som til nå har følt seg over deg, vil aldri gi slipp på sin posisjon. De vil klamre seg fast og bruke alle hjelpemidler til å holde deg der du har vært. Det kan bli nødvendig å skifte ut folk som du sosialiserer med. Venner som ikke er med deg på din vei til et bedre liv, har ikke noe i ditt liv å gjøre. Det er utrolig viktig å omgå folk som er positive for deg. Klikk deg inn på artikkelen om å gi slipp på gamle venner for å lese mer om dette. Les også artikkelserien om Manipulerende mennesker.
Gjør alle øvelsene. Bruk den tiden du trenger. Du må regne med å veksle mellom de fem punktene hele tiden. Rykk frem og tilbake helt til du opplever fremgang. Så er det neste steg, og andre områder av deg selv hvor du trenger mer selvtillit. Jobb hele tiden og hver dag. Les bøker som handler om å skaffe seg bedre selvtillit. Få tak i lydbøker med «how to get confidence», og lytt når du har tid (i bilen, på bussen, i senga, på stranda, kort sagt over alt). Selv om du ikke alltid lytter bevisst, så vil det feste seg i underbevisstheten og allikevel påvirke deg.
Veien til bedre selvtillit kan være lang, men investerer du tid og krefter på det, vil du få belønning. Garantert!
Noen 10 råd-lister som kan hjelpe deg på din vei til bedre selvtillit:
Obs! For mye selvtillitt er heller ikke bra. Les denne artikkelen i Magasinet. 😉
22 kommentarer til «Kurs i bedre selvtillit»
Hei Stig,
Jeg sliter veldig med selvbildet mitt. Jeg tror også som du sier at mye sitter i fra barndommen. Jeg vokste opp med å bli mobbet av naboungene fordi jeg hadde en talefeil og at en av de «voksne» naboene ikke likte vår familie (fordi vi ikke tjente nok). Talefeilen ble utbedret, men det gjorde ikke at mobbingen sluttet (nye mobber, nytt miljø).
Da jeg vokste opp var jeg veldig tynn og fikk så klart høre det i fra elever på barneskolen. Og sammen med at man var lang ble det mye telefonstolpe-«vitser». Selv om lærer tok tak i dette stoppet ikke dette. Jeg fikk i fra barneskolen av og oppover høre i fra lærere at jeg aldri ville bli noe. At jeg var en unnasluntrer etc. Jeg slet med lese og skriveproblemer og dette ble ikke tatt tak i. Dette med jeg aldri ville bli noe fikk jeg altså høre av lærere opptil videregående skole. Jeg ble mobbet igjennom hele ungdomsskolen og videregående – noe som gjorde til at jeg trakk meg tilbake sosialt. Jeg valgte å være for meg selv. Men jeg var med å spilte i musikk korps og møtte ingen mobbing der.
I voksenalder har jeg slitt med selvbildet mitt og det preger meg i gitt situasjoner når det kommer til arbeid – og i enkelte sosiale settinger. Jeg mistenkeliggjøre de rundt meg og sliter med angst hvis jeg må snakke i sosiallag for at jeg skal si noe dumt. På arbeidet (praksisplassen) så er jeg veldig redd for å gjøre feil i og med at jeg jobber i en servicenæring – og at det skal medføre klager på meg.
Etter at jeg ble sammen med samboeren min har ting (angsten for det meste, men noe av selvbildet) blitt bedre, men fremdeles så slitter jeg med i situasjoner hvor jeg er eksponert (hvis man kan bruke ett slikt ord).
Hvordan i alle dager skal jeg klare å få bli kvitt den angsten og få et bedre selvbilde?
Hei stig!
Jeg vet ikke om jeg har dårlig selvtillit eller ikke… Jeg har alltid trodd det, men så leste jeg det du hadde skrevet.
Du skjønner jeg er ganske sosial blandt venner og har ikke noe problem med å bli kjent med nye mennesker, eller se dem i øynene og sånn.
Problemet mitt er meg selv, hvis jeg kan si det sånn… Jeg klarer bare ikke å se noe positivt ved meg selv… Jeg ser på meg selv som ubetydelig, en som aldri er god nok for noen..
Jeg er 16 år, veier 80kg og er 1.70 høy… Når jeg ser meg selv, ser jeg ingenting positivt.. Jeg føler meg så stor og tung…
Jeg vil trene, men har ikke motivasjon i det hele tatt.. Man skulle tro det, når jeg føler det slik, men jeg eier det ikke…
Jeg tror jeg vet hva det kommer av nå, etter å ha lest det du har skrevet..
Jeg har aldri møtt faren min, han dro fra mamma før jeg ble født. Da han dro, slo han henne i magen, så hun falt på gulvet og det kom blod..
Nå har han 2 barn, med en annen dame og vet ikke at jeg eksisterer..
Jeg har gått så lenge jeg kan huske,, å tenkt at han ikke ville ha meg, at det var meg det var noe galt med..
For 18 mnd siden flytta jeg fra mamma og.. Jeg flytta på akutt instutisjon, fordi mamma sin nye kjæreste var voldelig mot meg, mens mamma bare sto å så på.. Jeg ringte barnevernsvakta 1 time senere.. Jeg flytta ut samme dagen..
Jeg hadde det ganske bra på instutisjonen, ting begynte å blir bra og jeg følte meg i live for første gang på lenge!
Men så han tremenningen min seg.. 3 uker etter, hang min 11 år gamle fetter seg.. ting var verre en noengang!
Etter å ha bodd på instutisjonen i 3 mnd flytta jeg i fosterhjem. Jeg gikk fortsatt på den samme skolen, men jeg bodde så langt vekk at jeg mista kontakt med mange av vennene mine..
Fosterforeldrene likte ikke kjæresten min, Så vi fikk nesten ikke lov til å se hverandre mer…
Fosterfamilien min skulle flytte til et hus nermere skolen min, og ting begynte å se lysere ut for meg igjen.. Da de hadde kjøpt det nye huset fortalte de meg at jeg måtte flytte.. Fordi det ikke var plass til meg i det nye huset..
Det tok ikke lang tid før jeg flytta over til et nytt fosterhjem.. Der jeg bor nå. Nå har jeg bodd her i ca 9 mnd. Jeg trives bra her.
Men familien min er ødelagt.. Jeg har 2 søsken, en lille bror og en store søster. Vi har alle forskjellige fedre.. og ingen av oss bor hjemme hos mamma..
Jeg var den siste til å flytte ut..
Broren min er 11 år, han bor hos sin far.
Jeg kaller han for pappa. han og mamma ble sammen da jeg var 2 år gammel. siden det har jeg kalt han for pappa.
Tingen er at han bor 2 timer unna.. Så jeg får ikke sett han så ofte oga barnevernet.. De lar meg ikke se han..
Søstra mi er 20, hun bor 4 timer unna.. så jeg får ikke sett henne heller.. Men barnvernet lar meg hvertfall besøke henne, skjeldent.. men jeg får hvertfall sett henne.
Nå kan jeg hvertfall se kjæresten min igjen!
Vi har vært sammen i 2 år veldig snart. Han har hjulpet meg gjennom alt dette, vært der for meg og støttet meg når jeg har trengt det!
Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært uten han!
Jaa… Det var jo hele livshistoreien min, det..
Jeg har ganske mye å bære på..
Jeg har akkurat gått ut av 10.klasse og har opplevd mye vanskelig, mange motbakker..
Så lenge jeg kan huske har jeg alltid blitt dytta til siden.. Føler ingen vil ha meg.. At jeg aldri er god nok..
Men jeg vet at kjæresten min, «pappaen» min og søsknene mine er veldig glad i meg. Jeg ville ikke bytta de mot noe annet i hele verden!
Jeg har også et problem med sjalusi… Jeg er en utrolig sjalu person!
ikke på venner elr vennersvenner og sånn…
Men når det kommer til kjæresten min, er jeg ekstrem! Bare han snakker om en annen jente blir jeg redd.. redd for at han skal like henne bedre enn meg…
Selv om han sier hver gang vi er sammen elr snakker i tlf’en at jeg er vakker og at han elsker meg mer enn noe annet.
Bare han liker en annen jente sitt profinbilde på facebook, blir jeg redd og lei meg… Jeg er så utrolig usikker på meg selv.. Og jeg hater det! JEg har ikke lyst til å være den sjalue jenta som stenger kjæresten min inne..
Jeg vil vite at uansett om han klemmer en annet jente, at det er meg han vil ha… Han sier det til meg hele tiden! Men jeg forstår det bare ikke…
Når jeg ser andre jenter som er tynnere og penere enn meg, blir jeg skikkelig lei meg.. Jeg er redd for at folk skal sammenlikne meg med dem.. Elr med en modell… Kroppspesset er helt sykt!!
Såå…. Har du noen ideer til hva jeg kan gjøre for å blir komfertabel i mitt eget selvskap? Like meg selv bedre, slik at jeg ikke blir såå sjalu på andre jenter rundt kjæresten min….?
Jeg trenger virkelig hjelp!
Gode sider Stig!
Har samme problem som «Vet ikke!». Har vel noe lav selvtillit eller kanskje usikkerhet. Og tror gjerne at det kan føre til at man fokuserer på seg selv for mye, og at man glemmer ting som har skjedd for f.eks et år siden. Personer som man ikke møter så veldig ofte har jeg f.eks delvis glemt hvilken bil de har, hvor de bor, hva kjæresten eller barna deres heter, også videre. Derfor kan det være vanskelig å fine på noe å prate om. Ofte spør man om det samme som sist gang man møtte personen, og det blir oppfattet «klønete». «Vær og vind» f.eks vil være altfor kjedelig å prate om. Et av mine mål er å vise at jeg bryr meg om andre og viser interesse for det de driver med, men det blir vanskelig når man ikke finner på noe å prate om. Hva er forskjellen på lav selvtillit og usikkerhet? Skjønner at det ikke er det samme, men sammenheng har det vel absolutt
Et lite problem jeg har da, er at jeg ikke vet hva jeg skal snakke om med folk! Jeg har snakka om noe så kjedelig som hva personen spiste til frokost!
Så mitt problem er hva jeg skal finne på noe å snakke om…
Hei Kristin!
Poenget med god selvtillit er også at man er fornøyd med seg selv og sin væremåte. Dette kommer imidlertid som et resultat av god selvtillit. Når man har god selvtillit, er man gjerne fornøyd med seg selv. Men god selvtillit handler, etter min mening, om mer enn dette. Det handler om en grunnleggende evne til å ha tro på seg selv i de fleste situasjoner, både i sosiale settinger og i situasjoner hvor du må prestere. En tro på at man er ønsket, og at man faktisk klarer å imøtekomme de krav som blir satt.
Er ikke dette på plass, vil man automatisk kompensere for å undertrykke den angsten/frykten den dårlige selvtilliten genererer. Kompensasjon kan være å måtte gå med dyre merkeklær, spille overdrevent selvsikker etc.
Når jeg skriver at man skal «være» andre, tar jeg utgagnspunkt i Albert Banduras «Social learning theory«.
For å en eller annen gang klare og erverve seg god selvtillit, siden man ikke ble gitt god selvtillit i oppveksten, må man nødvendigvis få kjennskap til hva god selvtillit egentlig er. Dette kan gjøres ved å observere folk med en god selvtillit, og legge merke til atferd, fakter og språkbruk hos disse.
Social learing theory forklarer læring (Les: utvikling av personlighet) ut i fra at vi observerer andre og tar etter de. Vi tar etter våre foreldre, venner og miljøet rundt oss, og skaper en personlighet som et resultat.
Imidlertid, det å «være» en annen må også forståes som en midlertidig overlevelsesstrategi, inntil man klarer å kjenne på sine usikre følelser og bygge seg selv opp igjen.
Håper det ble litt mer forståelig nå 🙂
Stig
Bra artikkel med tips og forslag, skal bruke noen av dem selv. Men er veldig skeptisk til det punktet om at man skal «være» andre som har god selvtillit. Er ikke poenget med god selvtillit at man er fornøyd med seg selv og sin væremåte? Jeg har prøvd akkurat det punktet i mange år, og det har ikke hjulpet noe på selvtilliten. Folk behandlet meg likedan, og jeg ble bare trukket enda mer ned fordi jeg følte at ingenting hjalp.
Hei! er ei jente på 19 år. Hadde veldig god sjølvtillit til meg sjølv. Men så begynte mine vennar og hakke ned på meg. Og spre rykter om meg. Så no står eg uten nokon vennar og har berre familie og jobb. Og det sliter veldigt på sjølvtillitten min. Og jo verre er at eg har eit rykte på meg på at eg lyger og er falsk. Verre er de at eg bur på ei lita bygd. Så alle veit alt om alle. Korleis skal eg klare å få nye vennar? Korleis skal eg klare og berre ignorer det? Er mange spørsmål eg har. Men håper du kan gi meg nokre få svar! 🙂
Takk for god lesing. Jeg skjønner at jeg har mange ting å ta tak i og det er litt vanskelig å vite hvor jeg skal begynne. Jeg vet ikke om jeg skal «skylde på» noen heller, men har hatt slike destruktive og ødeleggende tanker i mangemange år og prøver nå å finne en vei ut av det..
Skal definitivt lese mer her! =)
Audun,
Saa god som du er til aa beskrive ting saa er det mange felter du kan tilfoere verdier. Kjenner personer hvis eneste arbeidsoppgave er aa formulere korrespoendense/ulike teskter etc. som er vesentlig daarligere til aa formulere seg enn deg. 🙂
Helle:
Hvordan står det til med selvtillitten hos dine foreldre? Har de god selvtillit? Og da mener jeg en genuin og grunnleggende god selvtillit.
Foreldre kan gi sine barn ros, støtte og behandle dem fint, men hvis de selv sliter med dårlig selvtillit vil de vanskelig klare å gi sine barn den genuine selvtillitten som må til for at de skal fungere optimalt senere i livet.
Som barn er vi veldig følsomme, og vi tar lett inn den sinnstemningen som råder i andre mennesker. Slik kan dårlig selvtillit overføres barn selv om foreldrene ikke mener det.
Det å endre seg starter med å endre vaner og mønstre, og alt vi gjør starter med en tanke. Derfor kan du begynne med å endre tankene dine. Videre er det viktig å endre atferd. Dette tar imidlertid tid, og det krever at du er villig til å bruke masse energi på det. Start i det små og se for deg at du har den selvtillitten du ønsker om 5 år! Tålmodighet!!!!!!!
Det at du har selvinnsikt og ser hva som er gæærnt er et bra utgangspunkt. Du trenger antakeligvis hjelp av profesjonelle til å sette i gang prosessen. Venner og familie er en støtte, men vil aldri klare å bygge deg opp på samme måte som en profesjonell terapeut.
Siden du nevner kroppen din som overvektig tolker jeg det som at dette er noe du tenker mye over. Det fine er at det er noe du faktisk kan gjøre noe med, (i motsetning til hvis du var født uten armer eller bein). Det er kanskje vekten du skal begynne med?
Hei.
Du snakker mye om at det er foreldrene som er grunn til dårlig selvtillit, men jeg føler virkelig ikke at mine foreldre er grunnen. De har alltid vært der, de har oppfordret meg til å gjøre det jeg vil, hjulpet meg, rost meg osv. Jeg har hatt dårlig selvtillit så lenge jeg kan huske. Når jeg prøver å tenke på barndommen min, og hvem som kan ha påvirket meg får jeg sperre. Jeg klarer ikke å se det. Jeg vet ikke hva jeg gjøre, jeg har kommet til et bristepunkt nå hvor jeg forstår jeg må gjøre noe.
JEg sliter mye, men samtidig kan jeg også ha det moro. Jeg har en jobb som jeg er veldig glad i, men jeg klarer ikke slutte å tenke på om jeg gjør noe feil, sier feil ting osv. Når det kommer til vennene mine som betyr mye for meg, er jeg hele tiden redd for at de bare har meg i «reserve». Jeg føler meg aldri bra nok for noen eller noe. Jeg har også 2 venninner som jeg føler at jeg kan snakke meg og stoler på. Men vi er en ganske stor «vennegjeng», selv om det ikke er hva det engang var. Når det kommer til gutter klarer jeg ikke legge fra meg tanken at de bare utnytter meg og ler bak ryggen min.
Jeg har noen kilo mer enn hva jeg burde ha, og har vel skjønt selv at jeg bruker det som «beskyttelse». Jeg føler i utgangspunktet at ingen liker meg, at de ser ned på meg. Og da er det greit å kunne si at jeg ser jo bare jævelig ut, det er derfor. Men om jeg kommer dit jeg ønsker og føler meg komfertabel – kroppsmessig vil det jo være MEG de ikke liker. Jeg bryr meg ekstremt mye om hva andre tenker og mener om meg. Jeg veit det bare er dumt, men jeg klarer ikke å legge det fra meg. Jeg blir fort påvirket av andre, jeg tar til meg alt som blir sagt, selv om det liksom skal være «tull».
Jeg veit ikke hvordan jeg skal klare å begynne å tenke annerledes, jeg låser meg helt hver gang jeg prøver å gjøre noe.. samtidig som jeg føler at selvinsikten er der og jeg ser jo hva som er gærent med meg.
Hva er du redd for at andre skal avsløre om deg? Hva er det som egentlig hemmer deg i å være den du er fullt ut? Still deg disse spørsmålene og finn svarene i deg selv 🙂
Hei!Hva har det seg det med at jeg ikke klarer å
se enkelte i øynene, tilogmed når jeg har kunnet
ha sett dem i øynene tidligere!? Har jo vært endel mobba og det i oppveksten, men, det var
ei tid for ca 10-11 år siden jeg faktisk fikk det bedre.
Da forsvant de problemene, men så var det ei ny
episode som førte til at jeg isolerte meg for fullt i mange år!! Sliter enda med angst osv,
men det er altså dette med øyekontakt osv som
egentlig gjør meg mest nysgjerrig på hva kommer av!…kan det være fordi jeg er litt usikker i
ellers sosiale sammenhenger og div. !?
Og et til spm. jeg har er: Hvorfor har alt blitt
så likgyldig for meg på en måte?? Det og være
fin i stasen bryr jeg meg ikke så mye om, det å
bry meg om hvordan jeg oppfører meg og tar meg ut bryr meg ikke lenger!!…Mens før var jeg mer opptatt av at alle måtte ha det bra!! Jeg hilste mer på folk..i allefall prøvde, men med stygge
kommentarer tilbake, samme gjaldt det bare av å håndhilse på folk, og slikt skjer gjerne enda!!
Føler liksom at her jeg bor, så kommer jeg meg ikke lenger oppav grusen enn der jeg er!!
Har du noen råd for både bedre selvtillit og gjerne noen måta og få den oppigjen på uten at jeg nødvendigvvis må være så sosial for å få åpna opp de «stengte slusene» !??
http://positivemommies.com/
🙂
Hei =)
Vil si dette er en utrolig bra side, og en utrolig bra artikkel. Jeg sliter med dårlig selvtillit, jeg har også hørt det lenge. jeg har latt meg bli manipulert gang på gang og folk som har dårlig selv bilde som må ha noen og la det gå utover har alltid fått lov og ta det utover meg.
Jeg klarer ikke helt og finne rota til min selvtillit, men skal jobbe med det. Jeg har dystleksi og trodde jeg aldri kunne skrive på nett for da MÅTTE noen komentere mine skrive feil og det taklet jeg ikke, jeg orker ikke leve som «unnskyld for at jeg er til«. jeg får ofte komentarer som «stakkars deg du er så søt og «dum«. jeg kjenner meg mye igjen av det du skriver. jeg ser aldri folk i øynene og har alltid likt og være «anonym« jeg har også utviklet et annent problem og det er og rødme (har aldri gjort dette tidligre) men veit jeg kan kontrollere det hvis jeg la vær og tenke på at nå rødmer jeg. det rare med meg er at jeg kan snakke fint i forsamling hvis jeg står, men sitter jeg takler jeg det ikke, da blir jeg rød og svetter i hendene.
Alt jeg sier reflektere jeg gang på gang i holde mitt og tenker «hvorfor sa jeg det, det var sikkert kjempe teit/dumt, nå tenker sikkert de sånn og sånn« jeg ønsker og kunne si og gjøre ting uten og måtte «angre« etterpå.
Men nå skal jeg jobbe hardt mot dette. jeg fikk barn når jeg var 19 og føler folk må fortelle meg hvor dumt det var osv. da unnskylder jeg ofte med at jeg er med barnefaren enda da, eller andre dumme ting. jeg er Stolt av barnet mitt og trenger ingen unnskyldninger på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg ønsker heller ikke at han skal få min dårlige selvtillit.
-noen tips om hvordan jeg kan utvikle slik at han får bra selvtillit? 🙂
Jeg sliter veldig med dårlig selvtillit. Jeg er 15år, og det er ikke noe med meg jeg synes er bra nok. Uansett hva vennene mine sier, uansett hvor pene komplimenter jeg får , greier jeg aldri å ta imot dem på en bra måte. Jeg sier alltid «nei», eller «du er mye bedre» hvis noen sier noe fint til meg.
Du sier at man skal gå tilbake til barndommen, men jeg føler egentlig at jeg er i barndommen enda. Jeg føler at alle er bedre enn meg. Noen ganger sier jeg stygge ting om meg selv, bare for at noen skal si i mot meg og være uenig med meg. Noen ganger trenger jeg å få bekreftet at det jeg tenker om meg ikke alltid er sannheten.
burde jeg gjøre det som står her , eller trenger jeg annen hjelp ? 🙂
Det er ikke sikkert du har så dårlig selvtillit. Kanskje du bare er usikker?
Hei!
Jeg føler jeg er et komplisert problem, for føler på noen måter har jeg ikke dårlig selvtilitt, men i andre sammenhenger har jeg veldig dårlig selvtilitt. Jeg er ganske så bevist på hvem jeg er, og mine personlige meninger. Men jeg er dårlig til å få nye bekjentskaper i et stort nytt miljø. jeg trur også jeg gir dårlige signaler til nye mennesker. Vet ikke hvordan, men blir bare sån. Samme er det med mine gamle venner også, de sa at de overhode ikke likte meg i begynnelsen, men likte meg når de ble mer kjent med meg. Jeg er også veldig dårlig til å ta kontakt med nye mennesker, spesielt med menn. Jeg har absolutt ingen selvtilitt når det gjelder å sjekke opp menn. og synes dette er trist, for er i min beste alder og jeg benytter meg ikke av den. fordi jeg ikke tør….
Hei Jan-Kyrre!
Takk for hyggelig tilbakemelding 🙂
Etter min mening er det fullt mulig å oppleve den flyten du nevner her på mer permanent basis. Hvis du fra før av har slitt med dårlig selvtillit, vil det imidlertid ta lang tid før du kommer deg fra minus til pluss.
To spm:
Hvorfor har du et så genuint ønske om at andre rundt deg skal ha det bra?
Anser du deg selv som en person som har ansvaret for andres ve og vel?
I såfall, det er vel ikke ditt ansvar…
hei stig synes siden din er utrolig bra:) og du skriver masse inspirerende artikler;) en ting jeg lurer på er at for 6 mnd tilbake fant jeg siden din. og leste meg nesten i hjel:P hehe om øking av selvtillit, hørte på lydbøker ved siden av. det som skjedde var at ffra og føle meg nede og ikke orke noe, begynte jeg og springe rundt søke på jobber smile og være sprudlende hele tiden.
men som en person som jeg er som vil gjøre alt for at andre også skulle ha det like bra som meg føler jeg litt på at jeg klanskje rotet meg litt bort på veien,
tror du jeg kommer tilbake på den on the move følelsen jeg var på? ved og fortsette med dette? og samtidig ønsker jeg virkelig at alle skal kunne ha det bra. av de menneskene jeg omgås. og er vel også kanskje kjent for og være den som gir for mye av seg selv i form av positive tanker og hva jeg har lest sjekket om det og tenke positivt og si snille ting til seg selv skryte av seg selv osv, og jeg føler at så lenge jeg kan det samtidig som jeg kan «føle» og noenganger få andres tankevirksomhet eller sinnstilstand inni hodet / kroppen så øsnker jeg og gi av hele mitt hjerte til de som faktisk trenger det kanskje mye mer enn meg. pluss jeg er veldig følsom av meg, noen ville v el karaktirisert meg som en kanskje litt overfølsom person, noe jeg er ganske sikker på at jeg er også i form av en empat.
lurer også på om du har noen eller veit om noen som har noen visdopmsord om det og være en empat pluss det og holde på en god selvtillit og smile til verden samtidig. for noenganger føler jeg selv at det tynger meg litt og ha denne evnen vis for eks jeg er i kontakt med veldig negative mennesker over en legre periode…?
ja jeg ser at det her ble kanskjhe litt vel rotete, men u catch my drift, det er sent jeg fikk ikke sove og følte jeg trengte og skrive dette pluss at jeg er ikke helt sikker på hvor jeg skal starte så håpet at du eller noien her inne har noen forslag eller tips:)
ha en god matt.. Med Vennlig hilsen Jan- Kyrre
Du hadde mye på hjertet Audun. Du får sende meg en e-post!
Dårlig selvtillit? Jeg? Tja. På den tiden da jeg gikk på folkehøyskole som 18- åring, så syntes jeg det kunne være tilfredsstillende å få høre kommentarer som f.eks. «…nei, du er hyggelig å prate med du – jeg har aldri møtt noen person som har så dårlig selvtillit som deg jeg…».
Dette er noen år tilbake i tid nå. I løpet av dette året fyller jeg 36 år. I det aller meste av den tiden jeg har vært i voksen alder, har jeg hatt et ganske annerledes forhold til selvbilde og selvtillit enn dette. Uten at det betyr at jeg har vært noe mere fornøyd med livet mitt eller med omgivelsene rundt meg.
Nå har jeg for den saks skyld heller ikke lest spesifikt om eventuelle forskjeller mellom selvtillit, selvfølelse, selvrespekt, selvbilde, etc. Mulig en annen type kurs kan passe bedre for meg? Er det i så fall mulig å få et forslag om et annet kurs jeg heller kan gå på?
Hva har så mine identitetsproblemer og øvrige problemer i den andre halvdelen av det livet jeg hittil har levd, i hovedsak dreid seg om? Kommentarer jeg har mottatt ifra familiemedlemmer, omgangsvenner, fagpersoner i helsevesenet etc, har i all hovedsak vært av en litt annen type enn den jeg skrev innledningsvis de gangene andre har fått inntrykk av at jeg har hatt dårlig selvbilde, dårlig selvtillit, osv.
Som 21- åring ble jeg diagnostisert. Etter den tid har jeg gjennomgått en «karusell» med attføringspenger, hjelpestønader, arbeidsmarkedstiltak, uførepensjon, støttekontaktordning, boveileder, osv. I en slik situasjon skal det generelt lite til før andre mennesker sier i ulike vendinger at du nok må ha dårlig selvtillit.
I mange tilfeller har jeg vel nærmest strevd med en ganske håpløs kamp mot andre menneskers måte å vise at de liker meg, mot deres former for velvillighet og deres bekymringer overfor meg. I perioder har «kampen» vært vel så mye rettet mot deres skepsis overfor meg, eller for eksempel mot deres tendens til å «generalisere», som det så fint heter seg. I så fall dreier «generaliseringen» seg helst om at de forsøker å sammenlikne meg med andre personer innen rammebetingelser de selv oppfatter som realistiske.
En episode som oppstod for kanskje fem- seks år tilbake, dreide seg om at jeg snakka med et par familiemedlemmer om uføretrygden min. En av innvendingene mine på det tidspunktet var at jeg mente det hadde vært best å bli kvitt trygden dersom jeg hadde noen talenter, kreative sider eller styrkesider som samfunnet kunne trenge.
I neste øyeblikk ble jeg automatisk sammenlikna med et annet familiemedlem som er noen år yngre enn meg. En som både økonomisk, sosialt og utdanningsmessig befinner seg i en svært annerledes livssituasjon på flere måter enn det jeg gjør. Det ble bl.a. kommentert at jeg vel kunne få dårlig selvfølelse dersom jeg sammenlikna meg med ham.
Jeg hadde ikke snakka om det familiemedlemmet selv før jeg fikk slike velvillige og nærmest «forutinntatte» kommentarer som det der nærmest «slengt rett opp i fanget». Slike episoder som det er noe som nærmest kan gi meg en opplevelse av å bli presset inn i en varig ond sirkel. En ond sirkel som både dreier seg om et mer kaotisk og usikkert selvbilde, mer misvisende uttalelser ifra mitt ståsted når jeg forsøker å formidle hva jeg føler eller tenker, samt mer usikkerhet vedrørende meningen med mine egne roller, både overfor nærpersoner og overfor større deler av samfunnet.
I voksen alder har jeg til dels slitt med motstridende kamper rettet både mot meg selv og mot andre mennesker. Blant annet både «kampen mot» å si noe spesifikt om hva jeg selv mener om livssituasjonen min, og «kampen mot» å la være å si noe om det. Det sistnevnte helst i tilfellet andre mennesker uansett skulle komme med innvendinger eller spørsmål som er vridd i en bestemt retning. Spørsmål og uttalelser som kan dreie seg om deres subjektive opplevelse av meg som person, eller av måten jeg lever livet mitt på.
I tillegg til å streve med nærmest håpløse kamper «mot» at noe bestemt skal skje, så har jeg vel i omtrent like stor grad strevd med nærmest håpløse kamper «for» at noe spesielt skal skje. For eksempel «kampen for» at andre mennesker skal forstå seg på mine filosofiske forestillinger vedrørende meg selv og andre. Forestilingen om at det på den ene siden er svært vanskelig for mange å gjøre noe som virkelig er konstruktivt og betydningsfullt overfor omverdenen i en kaotisk tid som den vi nå lever i. Samt at det på den andre siden at vi etter min oppfatning også har langt flere forutsetninger enn hva mange er klar over. I og med at vi kun bruker en minimal del av hjernen vår i løpet av livet. Samt min forestilling om at ting både jeg og andre personer sier eller gjør, kan få langt flere positive og negative «ringvirkninger» overfor omverdenen enn hva vi ofte er klar over.
Resultat; alt ifra velvillige kommentarer ifra andre om at jeg bør forbedre selvbildet mitt, til ironiske kommentarer, og til former for fleip som jeg selv kan oppfatte som respektløse og ufleksible. Alt ifra kommentarer som f.eks., «jeg setter pris på om du snakker med meg når du har problemer du sliter med i livet ditt», til at en annen person kan slenge en gjenstand hardt mot en vegg eller i et bord før han eller hun sier irritert og høylytt f.eks. «er du ferdig med den evindelige kjatringa di snart nå»?
En situasjon hvor jeg har en type atferd som vel mer er et klassisk eksempel på lav selvfølelse, er dager hvor jeg har vondt i hodet, er slapp eller trøtt. Da kan jeg være ekstra var for spørsmål som f.eks., «er det der virkelig så vanskelig å få til»? I så fall helst vedrørende en arbeisoppgave som skal utføres i en yrkessituasjon.
Et annet eksempel er når jeg omgåes personer som både er ekstra snakkesalige og ekstra utålmodige. En konsekvens av det kan bli at jeg får følelsen av å bare få sagt en «liten bisetning» av gangen, før en av de andre bryter inn og begynner å snakke selv. I så fall kan jeg få følelsen av å bli presset inn i en situasjon hvor jeg ikke kan unngå å framstå som en annen person enn den jeg selv opplever at jeg er. Om det nå enn kan kalles dårlig selvtillit når det dreier seg om angst for å ikke kunne unngå å bli feiltolka vedrørende en situasjon som jeg selv kan oppfatte som mer eller mindre personlig i utgangspunktet?
I mange år har jeg gått i samtalegruppe hvor jeg treffer andre med samme diagnose. Det varierer hvor konstruktivt jeg opplever at det er. Jeg opplever ofte at selv om vi har samme diagnose, så er vi svært forskjellige. I en lang periode ble gruppa ledet av en spesialpedagog. De siste årene av et par personer med lærerutdanning.
På tidspunkter hvor en av de andre personene snakker åpent om egne problemer, så kan jeg bli sittende med en ubehagelig opplevelse av at selv om vedkommende virker aldri så fortvila, frustrert, trist, utafor, så har vedkommende tydeligvis problemer som er langt mer konkrete og forståelige enn mine. At vedkommende dermed må ha langt mere krav på å bli sett og hørt enn jeg. Jeg kan i slike situasjoner rett og slett føle at jeg blir dømt til å være «sjakk matt overfor andre mennesker på livstid».
Tanker som dreier seg om at flertallet av de som har «muskler» og innflytelse innen politisk styring, forskning, utvikling av vitenskapelige teorier etc, nok er faretruende fastlåste og sneversynte i flere situasjoner, kan kverne inni hodet mitt nesten uten stans. Samt om at i de situasjonene hvor jeg selv muligvis er en god del mer reflektert enn disse personene, så må jeg først greie å «knekke koder» både verbalt og vedrørende egne handlingsmønstere, og som i seg selv kan være ekstremt vanskelige å knekke i praksis.
Dette ble mye. Jeg kunne nok ha skrevet ned enda mer, men dette får antakelig holde. Jeg burde antakelig ha gjennomlest mesteparten av avsnittene over før jeg skrev alt dette. Et dilemma jeg har, er at jeg da lett opplever at jeg mister oversikten over mine egne synsvinkler på omverdenen, følelser, eller egne ambisjoner vedrørende livet mitt.
Jeg håper uansett at du har mulighet til å sende meg en tilbakemelding? På forhånd takk!
Vennlig hilsen Audun.
Stengt for kommentarer.