Skrevet av Yousif Mahmud Razvi, snart ferdigutdannet psykolog. Les mer på hans blogg Le penseur – siden for tenkere.

Vi har alle en sone, et område i våre liv der vi føler oss trygge, sikre og ikke minst udødelige. Sonen fungerer som vår personlige base og vi trekker oss ofte tilbake for innhente krefter for å takle livets oppturer og nedturer. Dette er en viktig funksjon for mennesket, men i de tilfellene man blir fanget i komfortsonen og ikke greier å utfordre seg til vekst blir den til besvær.

Man kan føle at det spilles på sikre kort, men i virkeligheten forspiller man muligheter for å realisere seg selv. I lengden er slikt ikke sunt og individet kan i flere tilfeller få problemer med å ta avgjørelser. Man virrer mellom det ene alternativet til det andre og er livredd for å kaste seg ut i det.

Hva er en komfortsone?

I sosiologisk og pedagogisk faglitteratur brukes Vygotskys “sonen for nærmeste utvikling” ofte som ytterkanter der læring oppstår hos et individ. I et system vil et individ alltid vandre fra det ene subsystem til et annet. Men dersom læring skal skje så er det i grenselandene mellom to overlappende soner at veksten oppstår. I skolesammenheng er det i grensen mellom hjemmet og skolen at elevene erverver seg kunnskapene. Dersom det oppstår verdikonflikter i grenseområdene fører slikt til stagnasjon hos individet.

Komfortsonen er således forstått som en atferdsmessig tilstand som bidrar til angstreduksjon hos en person. Individet tar i bruk minimale atferdsnivåer som er fra dets ståsted ansett som mindre risikofylte. Man kan forstå en person ved å observere dets komfortsone. Det hevdes at personer med mye suksess vil med jevne mellomrom trå over sonens grenser for å oppfylle sine ønsker og drømmer. Komfortsoner er mentale tilstander som får en person til å skape og operere  mentale grenser. Grensene har som formål å virke som et sikkerhetsnett og folk vil i spesielle faser i livet vegre seg for å overtre grensen. Dersom de imidlertid skal begi seg inn på et nytt territorium må de eksperimentere med ny atferd. Når dette skjer så øker kunnskapsinnholdet om det ukjente.

De fleste velger å forbli i komfortsonen, men de som tar kontrollen over deres liv kan erfare mye ubehag forbundet med grenseoverskridelsen. Først og fremst er stress ofte tilstede som i sin tur fører til økt konsentrasjon og fokusering. White (2000) bruker begrepet “Optimal Performance zone” om en tilstand der personens evner optimaliseres og Yerkes (1907) hevder at angst forbedrer atferden inntil et optimalt opphisselsesnivå kommer til syne. Deretter forringes atferden ettersom høyere angstnivåer kommer frem og dersom individet fortsetter forbi det optimale nivået, entrer man en faresone der atferden synker parallelt med økt angst. Når en person påbegynner selvrealisering er målet å entre den optimale sonen, være der en stund for å tilegne seg evner lenge nok til at forankres.

Selv om det er individuelt om hvorvidt man går ut av den komfortable sonen kommer det frem at for eksempel slikt er vanlig i jobbsammenhenger. Dersom individet er misfornøyd med sin jobbsituasjon og ønsker å gjøre noe annet kan frykten for å gå vekk fra det sikre, trygge og kjente være altfor freyktfremkallende til at handlingen blir utført i det hele tatt. Når ønsket ikke er kongruent med situasjonen pr. dags dato oppstår en villfarenhet og man stanger hodet i veggen. Selv-synet er i mange avgjørende for hvordan man griper tak i problemet:

• hvordan individet ser på seg selv (the looking glass self)
• hvordan andre ser på en
• hvordan individet tror at andre ser på seg selv (selv-kategorisering)

De tre ovenfor nevnte faktorene trenger ikke alltid å være tilstede hos en person og gir heller ikke det eksakte bildet av en.

Brems for selvutvikling?

Selvutvikling går ut på å finne potensialet i seg og leve opp til det idealet 100%. Alt etter hva individet har av drømmer er retningen for selvutviklingen deretter. Det er ingen fasit for hvordan en skal få til dette, men en måte å gjøre det på er ved å vende fokuset innover og finne til sin grunnkjerne. I religiøse sammenhenger handler slikt ofte om å komme i kontakt med sjelen, sitt høyere selv eller med det guddommelige. Men man trenger ikke ha en kosmisk tro for å utvikle seg selv.

Vår kropp er det beste termometeret som forteller oss om tempen i oss. Smerte fører til at oppmerksomheten ledes mot det kroppsområdet som trenger pleie og næring. Videre er sinnet vårt den beste formidleren av ståa. Følelsene våre forteller oss noe er bra eller dårlig for oss. La oss tenke oss at et individ ikke trives på en jobb. Hun vil noe mer med livet sitt, men skjønner ikke hvordan det skal skje. De gangene hun prøver på noe nytt så stagnerer alt. Alt blir halvferdig og ingen prosjekt blir utført. Enten så er det frykten som lammer henne eller så sier den indre stemmen at dette er ikke noe for henne. Dermed virrer hun mellom det ene og det andre, men ut av komfortsonen kommer hun ikke. Hun har hørt om andre som prøvde på noe nytt og mistet alt. Dette kom frem i mediene og alle synes synd på vedkommende. Personen trekker seg tilbake og omverdenen i form av familie og venner kommer i etterpåklokskapens navn og “forteller” individet om hvor naivt det var som ikke gjorde ting riktig fra dag 1.

Som nevnt over er komfortsonen viktig i den forstand at man er i trygge omgivelser. I disse omgivelsene har man med seg i bagasjen den oppdragelsen, verdiene og normene som generasjonen før overleverte til etterkommerne. I sonen gjør man ikke noe dumt fordi man vet konsekvensene. I slikt henseende er det viktig at man har en forankring i det kjente og trygge. Men dersom sonen virker som en hemsko for videre utvikling vil man sakte, men sikkert bli en som ikke tar sjanser og oppfyller sine drømmer. Det sier seg selv at man må gå ut av sonen og utforske det som er utenfor samme hvor ukjent og farefylt det enn virker. Dette må ikke sammenlignes med å gamble alle sparepengene sine på veddeløp eller utfordre skjebnen. Det handler mer om å utvikle innenforliggende potensiale som ethvert menneske har. Som med alt annet er ingenting sikkert, og man må våge å ta sjanser.

Ta over styringen

Det er mange måter å gjøre dette på. En slik måte kan være å sette seg ned og virkelig saumfare hukommelsen for drømmer, lidenskaper og begjær man besitter. Ønsker man å bli lege? Ønsker man å male? Ønsker man å flytte på seg eller finne en annen jobb? Ønsker man å gå tilbake til skolebenken og erverve seg nyttig kunnskap? Ønsker man å tjene mer penger? Eller ønsker man å tilby menneskeheten sin hjelp på et verdslig og åndelig plan?

Når man har kommet nærmere det som gir lidenskapen næring så er man sakte, men sikkert klar for å gå ut av komfortsonen. Man går med mot og tillit til at det beste skjer en. Se for deg følgende:

Du har en hestekjerre og skal til et bestemt sted. Med deg på lasset har du en person som er reisefølget ditt. Hvor lenge vet du ikke. Mennesker som har problemer med å ta avgjørelser vil overlate tøylene til andre i reisefølget og håpe at de tar den beste avgjørelsen for en. Men det skjer ytterst sjeldent da alle har sine destinasjoner i livet. Hver gang kjerren ikke posisjoneres dithen du ønsker blir du kanskje sint. Du blir sint på de andre siden de ikke styrer i den retningen du ønsker. De andre forstår ikke ditt sinne og blir igjen ignoranter overfor deg. I det øyeblikket du tar over tøylene og dirigerer kjerren dithen du ønsker har du tatt kontroll over livet ditt, du er på vei ut av komfortsonen. Etterhvert vil den søte piken som du liker inderlig av kjerren. Hun skulle egentlig lenger enn deg på kartet, men av en eller annen grunn vil hun av. Du har nå to valg: enten stopper du selv også og forsinker din utvikling, eller du fortsetter. Du velger det siste selv om det er sårt. Men målet er større enn alt annet så du fortsetter. Du kommer til en skillevei og har to valg: ta veien hjem igjen eller begi deg på en ukjente veien til målet. Du velger det siste og etter en stund faller hjulet av kjerren. Umiddelbart kommer tanken om at du ikke skal ha gått for det ukjente, ting går jo bare galt. Men du lytter ikke til den tanken for den skal på søppeldynga uansett. Du stopper opp, fikser hjulet og slår leir. Og føler den indre flammen brenne enda mer intenst og du vet at det er det rette. Dagen etter fortsetter du og langt om lenge kommer du frem. Du er lykkelig, glad og fornøyd.

 

Å trå ut av en komfortsone er ytterst nødvendig for at personlig vekst skal skje. Tar man ikke de rette grepene kan man risikere å gå rundt som et spørsmålstegn og ikke klare å ta en avgjørelse fordi man ikke våger.

Man skal riktignok ikke kaste seg utfor en klippe og tro at det er selvrealisering (såfremt det ikke er hanggliding), men man kan velge å ta små skritt og la inntrykkene synke inn. Utenfor komfortsonen venter en verden av muligheter. Det gjelder å ha tillit og lidenskap for å karre seg videre.

 

Never give up. When your heart becomes tired, just walk with your legs – but move on.

– Paulo Coelho

 

Kilder:

1.) White, Alasdair A. K. “From Comfort Zone to Performance Management” White & MacLean Publishing 2009

2.) Yerkes, R & Dodson, J. – “The Dancing Mouse, A Study in Animal Behavior” 1907 “Journal of Comparative Neurology & Psychology”, Number 18, pp 459–482

Yousif Mahmud Razvi studerer psykologi og har sin egen blogg. Gå inn på Le penseur for å lese om psykolog, selvutvikling og filosofi.