Opp igjennom tidene har det vært produsert en rekke fengselsfilmer. Disse handler som oftest om A: å overleve innenfor murene, eller B: å rømme ut i frihet. Sannheten er at dette er en analog, et symbol på livet generelt.

Været denne sommeren har heldigvis gjort det mulig å sitte inne og se på tv.  Jeg er egentlig ingen fan av tv-serier, men en dag kom en bekjent og langet over tre sessonger med Prison Break til meg. Disse må du se! Som sagt så gjort. Det var det, og Stig har aldri brukt så mye tid foran tv-skjermen i ett strekk før.

Kort fortalt handler Prison Break om geniet Michael Scofield som med viten og vilje lar seg sette i fengsel for å befri broren Lincoln Burrows. Lincoln er uskyldig dømt til døden for et drap han ikke har begått. Det bør ikke være noen overraskelse at Scofield klarer det målet han har satt seg, og i sessong 2 er de på rømmen. Det blir satt i gang en storstilt jakt med selveste FBI i spissen, og en katt-og-mus-lek som varer og varer er i gang. I sessong 3 er det Lincoln som i sin tur må hjelpe broren med å rømme fra et nokså brutalt fengsel langt inne i Panamas jungel.

Prison Break har hentet mye fra andre fengselsfilmer. Midnight Express, Frihetens Regn, Flukten fra Alcatraz, Bad Boys, ja lista over fengselsfilmer er lengre enn «the longest yard»! Men hva er det egentlig som gjør at vi elsker fengselsfilmer? Hvorfor blir vi sittende og ta parti med en gjeng kriminelle som må slåss for å overleve eller som stikker fra sin straff. Vel, ofte er jo de som rømmer uskyldig dømt, og det er lettere å ta deres parti. Imidlertid, det interessante her er at fengselsfilmer er i stand til å skape helt spesielle følelser i oss. De treffer ett eller annet langt der inne.

Det handler om å overleve

Live bak murene i fengselsfilmene er ofte brutalt. Det finnes alltid en jævel som ønsker å lage så mye fuzz som mulig, og som slår ihjel hvis han ikke får desserten. Løsningen er da å aliere seg med andre. Skape forbindelser med andre innsatte som backer opp og hjelper til i kampen for tilværelsen.

For det er nettopp det det er. Det er en kamp for tilværelsen, akkurat på samme måte som alle mennesker har kjempet mot hverandre siden tidenes morgen. Når vi ser en fengselsefilm, berører det noe dypt dypt inne i oss. Noe vi kjenner igjen og som vi identifiserer oss med. Som i fengselsfilmer, er det å aliere seg med andre mennesker i virkeligheten en løsning for å overleve. Vi er avhengig av andre mennesker! Da gjelder det å ha godt utviklede sosiale ferdigheter. Vi overlever ikke uten andre mennesker, rett og slett. Og jo flere vi kjenner og som kan hjelpe oss, jo flere muligheter vil vi få. Dette skal du ta lærdom av.

Det er alt for mange mennesker som føler de kjemper i livet. En kamp de må møte opp til hver eneste dag. En kamp mot de indre jævlene som lager fuzz, og som gjør at de ikke klarer å leve sine liv til det fulle. De kjemper mot indre demoner som angst og dårlig selvtillit. Mot samfunnets normer og regler som gjør at de er nødt til å legge bånd på seg selv. Det eneste de ønsker er å gjøre som fangene i fengselsefilmene, de ønsker å flykte.

Et ønske om flukt

I Prison Break klarer de to brødrene og bryte seg ut. Etter nøye planlegging og masse hindringer kommer de seg til slutt i frihet, men ikke uten hjelp fra andre. På samme måte vil du også møte hindringer, og du vil trenge hjelp fra andre hvis du skal ut av ditt indre fengsel. I Frihtens regn gir det nesten en tårevåt følelse når vi ser Andrew Dufresne ta imot regnet med åpne armer når han endelig er en fri mann. Det berører noe i oss, selv uten filmmusikk.

Etter å ha jobbet iherdig for friheten i mange år, kan Andrew til slutt kjenne de velsignende dråpene av frihet vaske bort siste rest av livet som fange. Han er endelig FRI! Han  kan leve normalt igjen, uten fangedrakt og rigide regler.

Jeg tror mange ønsker å flykte fra hverdagen. Flykte fra sine indre fengsler og sine usynlige bånd som hindrer dem i å leve livene sine slik de egentlig vil. Flykte fra den usynlige fangedrakta som samfunnet trer på oss i med en gang vi er født. Derfor gir det en så god følelse å se en mann klare å bryte seg ut. Det trigger en lengsel som vi bærer med oss.

Som vi ser er veien til frihet lang. For Andrew Dufresne tok det 20 år før han ble en fri mann. Det krever enormt med arbeide, og ikke minst planlegging. Hvis du skal bryte ut av ditt eget fengsel må du være villig til å jobbe hard, foruten å ha en god fremdriftsplan. Du må alliere deg med andre mennesker, og sørge for å være en like god støtte som det andre er for deg. Men det er til syvende og sist bare opp til deg selv om du får oppleve frihetens regn. Så hva venter du på? Begynn og grav!

Hvis du ikke har fått med deg Prison Break, anbefaler jeg deg å se serien. Bestill den fra CDON.com