Skrevet av klinisk psykolog Yousif Mahmud Razvi. Les mer på hans blogg Le penseur – siden for tenkere.

Gjennom alle tider har mannsidealet vært stereotypt, rigid og hardt. I den ville vesten var den typiske mannen skråtyggende, spyttende og fæl til å banne. Kvinnen skulle underlegge seg hans vilje, og han bestemte gjerne med jernhånd.

Så fikk mannen nok et redskap, nemlig religionen, som forhøyet hans posisjon som patriarken i familien og samfunnet for øvrig.

Dagens mann lider under et kompleks: nemlig en drakamp mellom det feminine og maskuline i seg.

Akkurat som det kreves en del av kvinnen, er ikke mannen utelatt. Dette førte til at i 60-årene ble mannen usikker når kvinnen utfordret han. Hva var hans styrke når kvinnen hevdet seg på alle plan?

Det fremkommer at mannen må finne tilbake til sin grunnkjerne for å kunne leve et harmonisk og godt liv.

Du må være tøff og ikke vise følelser!

Menn og kvinner sosialiseres og oppdras forskjellig i samfunnet. Dette ser vi på som en naturlig del av livssyklusen og forskjellen mellom kjønnene.

Ved et punkt kommer man til der gutter og jenter vokser fra hverandre, og forskjellene fremkommer tydeligere.

Det har mye å si hvordan tilknytningene er i hjemmet, for det påvirker barna videre i livsforløpet. Hjem der det vises lite varme følelser kan ofte føre til distanserte ungdommer, mens hjem der følelsene får spillerom tenderer å skape individ som er trygge på sine følelser.

Men mange er ikke så heldige. I hjem der følelsene undertrykkes og man ikke får ytret seg skaper man underernærte individ som kan få problemer i livet senere. Dette gjelder særlig gutter som får en hard fasade, og følelser blir assosiert som noe svakt og lite nyttebærende.

Det største problemet er at følelsene er de tegnene vi bruker for å komme i kontakt med omverdenen, og dersom man er lite “trent” i slikt får man kommunikasjonsproblemer. Dette gjelder ikke minst i samværet med det motsatte kjønn.

Følelser og roller

I det øyeblikket en mann prøver å blokkere sine følelser skjer det en del psykosomatiske endringer. Først og fremst merkes slikt ved kroppspråket, der kroppen virker låst slik at ingenting trenger gjennom. Ansiktet kan bli steinhardt og kroppen går i kampberedskap. Dette merkes av omgivelsene som trekker seg unna. Individet som egentlig ønsker nærvær av andre får rett i sine antakelser om at ingen liker ham. Dermed er en ond sirkel i gang.

Mange menn vil oppleve at de forelsker seg i en rolle, som for dem innebærer alt det de egentlig ønsker fra sitt jeg. Denne forelskelsen blir så intens og grunnleggende (svak sådan) at jeget blir fortrengt og neglisjert. Men vi er jo ikke rollene våre, siden en rolle må ha noe å knytte seg til. Dermed er rollen «kjæreste», «venn» eller «kollega» fundamentalt knyttet til jeget eller selvet vårt.

Dersom man begjærer en rolle (for eks. «lege») så vil denne legerollen være toneangivende i alle situasjoner. I de situasjonene der “legen” ikke passer inn (for eks. på fest) vil denne fort spille en perifer rolle. Jeget som allerede har vært stuet vekk kommer frem, men siden ikke har muligheten til å utvikle seg så kan man bli usikker.

Det er ikke samsvar mellom jeget og de for øvrige rollene noe som fører til forsøk på å distansere seg fra situasjonen. Man kan bli oppfattet som arrogant, navlebeskuende og hard av andre. Men som vi forstår er ikke sannheten alltid slik den ser ut som.

Når det er diskrepans (uovernesbestemmelse. Red.anm.) mellom følelsene og rollene som blokkeres over lengre tid, blir reaksjonene automatiske slik at enhver tilnærmelse fra andre utløser uro og sender tvetydige signaler til andre. Men de andre kommer i siste rekke for det er først og fremst mannen selv som opplever det vonde. Hva kan være en god løsning?

Selvutvikling

Å utvikle de delene av selvet som har ligget brakk er en viktig start. For at slikt skal kunne skje, er det viktig med en oppvekkelse, åpenebaring eller en såkalt “wake up call”. Det må bli en bevissthet rundt slikt for at optimal selvutvikling skal kunne forekomme. Ofte vil man være bevisst på hvilke situasjoner som utløser behovet for distanse, men i andre tilfeller kan disse være ubevisste reaksjoner på angstfremkallende stimuli.

Vi snakker her om å bevege seg utenfor komfortsonen, der alt virker trygt og sikkert. Derimot er området utenfor sonen minelagt og det kan virke som alt er farlig utenfor. Men for å komme seg til den optimale utviklingssonen, er det nødvendig å våge seg utenfor sonen. Ellers blir man fanget i sin borg.

I borgen er murene høye og alt virker sikkert. Man fornemmer en viss form for kontroll siden man inviterer de man vil og utelater andre. Nok et problem her er at livet ikke funker slik. Vi skal alle oppnå vårt høyeste potensial, og for å komme dithen må vi utenfor det trygge. Veien til den optimale selvutviklingssonen er hard, smertefull og usikker. Likeså er det denne veien de fleste må gå for å realisere seg selv.

Å bli kjent med kjærlighetskilden

Mange menn går fra det ene kjærlighetsforholdet til det andre, og unnskylder bruddene med at man ikke passet sammen. I noen tilfeller kan dette stemme, da det er en mulighet for at man kan være for forskjellige, ha ulike livsmål og verdier. Men i de tilfellene der mannen ikke lenger føler at han får den kjærligheten som han opplevde på starten av forholdet, kan det ligge andre årsaker til grunn.

Mentalisering er et begrep som er innført innen psykologien i de siste årene og tar for seg hvordan vi fortolker andre og oss selv. Kort sagt går det ut på å sette seg i den andres mentale sinnstilstand og reagere deretter.

Man vil aldri kunne mentalisere 100% korrekt, men godt nok i de fleste tilfellene. Det er ganske klart at dersom man ikke kan gjenkjenne andres sinnstilstand, så er det noe ved en selv som må analyseres. Dersom en person smiler fordi der føles glede, og vi responderer ved å være likegyldige, kan det ha skjedd to ting her:

1) Vi har rett og slett ikke mentalisert den andre

2) Vi ønsker ikke å vise følelser og dermed tar på oss en hard maske

Dersom vi ikke har vært i stand til å mentalisere den andre, kan det skyldes psykopatologi. Men dersom vi ikke ønsket å vise følelser har det noe med en selv å gjøre.

Se for deg at du har med et lite barn med på bowling. Barnet kaster bowlingkulen med en slik kraft at alle kjeglene deiser ned med et smell. Barnet skråler og synes dette var morsomt. Det ser på den voksne og dersom den voksne smiler og deltar i barnets gledesutbrudd så føler barnet seg bra. Men dersom den voksne stiller seg likegyldig til barnets følelser, speiles ikke barnets følelser noe som kan føre til usikkerhet.

Den voksne som beholder steinansiktet i alle situasjoner og ikke vil vedkjenne seg livets gleder, har antakeligvis opplevd mye smerte. Denne smerten har ikke fått utløp og har manifestert seg i sinn og sjel. Det er denne smerten mannen ønsker å bli fritatt for, og prøver i sine tanker å sende bønn til omverdenen.

Bønnen blir riktignok hørt, men siden murene er så sterke og høye, kommer ikke den feminine kraften gjennom. Men en gang er forsvaret litt svakt og da kommer den feminine kraften gjennom. Dette fører til en indre rystelse hos mannen som nå føler seg helt naken og avkledd. I et desperat forsøk prøver han å gjenreise murene, men det viser seg å ikke la seg gjøre. I dette øyeblikket er selvet eller jeget fullstendig tilgjengelig for bevisstheten, men også til omverdenen. Og her starter opprenskningen.

“Du skal ikke gråte”, sa gjerne en person i en fordums fortid til mannen. Men det er nettopp gjennom gråt at forløsning kan skje. Det å føle seg sårbar og ikke ha kontroll, er nødvendig for et integrert selv som kan samhandle med andre.

For ikke følelsen av kontroll en illusjon? Hvor mange situasjoner kan man kontrollere? Og de situasjonene som ikke er kontrollerbare?

Dersom man trenger å kontrollere alle situasjoner, kan man ende opp med å bli en ubevisst manipulator, og slik funker ikke verden. Det er når man våger å gi slipp på kontrollen at kontrollen er fremtredende. Man trenger ikke lenger å manipulere variabler for å skape koherente omgivelser.

Kjærlighetskilden har alltid vært i oss. Det kan høres feminint ut, men er det ikke dette mannen også trakter etter i møtet med en kvinne? Man har så mye kjærlighet i seg selv at den kan deles.

Vi ble skapt i kjærlighet og ikke bare gjennom en biologisk hendelse. Det å våge å leve ut sine følelser og ikke stue de vekk er første skritt på veien mot et kjærlighetsfylt liv. Man har alltid vært god nok, men medier og reklame fortalte oss at vi ikke var gode nok. Vi er gode nok fordi vi grunnleggende sett er lys, varme og kjærlighet. Kjærlighet er også fravær av frykt.

Hva frykter vi? Nærhet? Svik? Å ikke bli elsket?

En del menn har en vrangforestilling om at de ikke er menn før de har underlagt en visse kvote av det motsatte kjønn. Eller at de må ha så mye penger og den fine bilen for å bli likt. Hollywood-kulturen og reklamen legger ikke akkurat demper på en slik forvrengt tankegang.

I en tid som vi lever i nå er mannens rolle under endring. Borte er den typen som hersket kompromissløst, og inn kommer mannen som er klar for å tre inn i en ny rolleforståelse. Inntil mannen ikke legger vekk det hinsidige synet om maskulinitet, så vil kjærlighetskilden alltid være fraværende.