Noen mennesker liker risiko. De setter seg frivillig i livsfare ved å gjøre farlige ting. De er avhengige av fysiske utfordringer hvor døden bare er noen centimeter fra. De elsker adrenalinrushet som skyller gjennom kroppen, og som minner dem på at de virkelig lever. Ekstremsport er en kilde til lykke. Hvorfor, og hva har ekstremsport med selvutvikling å gjøre?

Denne artikkelen begynte som et svar på et spørsmål jeg fikk fra en leser for noen dager siden. Vedkommende lurte på hvorfor enkelte blir avhengige av ekstremsport for å føle seg lykkelige, og eventuelt hvordan en kommer ut av en slik avhengighet. Utgangspunktet er dokumentaren «20 sekunder lykke«, som ble vist på NRK i desember.

«20 sekunder lykke» handler om basehopper og frikjører Karina Hollekim. Vi følger henne i noen år, frem til hun blir utsatt for en ulykke under et basehopp. Hun overlever, men knuser det ene låret slik at hun antakelig aldri mer kan drive med sport. Spørsmålet «hvorfor er hun og så mange andre hekta på ekstremsport?» ligger som et bakteppe under hele programmet.

Har du sett youtube-snuttene av Ghost Rider? Den svenske gærningen som drar motorsykkelen opp på bakhjulet i 250 km/t, som suser av gårde i 300 km/t på vanlige veier med normal trafikk og som er et ikon i de respektive miljøer. Jeg blir svett i henda bare ved å se på videoene av ham, og får faktisk en god følelse i meg. Og svensken…, han har etter all sannsynlighet noen av sine mest lykkeligste øyeblikk når han setter sitt eget og andres liv i fare.

Ekstremsport er forbundet med fare og idiotiske påfunn. Allikevel er det noe fascinerende ved hjernedøde motorsyklister og alle andre som er villige til å ta en risiko. Basehoppere som frivillig kaster seg ut fra fjell og høye bygninger, utforkjørere som suser nedover i 140 km/t, slåsskjemper som møtes i ringen hvor nesten alt er lov, stuntmenn som gjør ekstreme stunts, ransmenn som åpner ild mot politiet på høylys dag. Noen ganger går det galt. Enkelte skader seg stygt. Noen dør. Det er vel det som gjør det så spennende. Bare det å se på gir et snev av opphisselse i kroppen.

Ekstremsportutøvere innrømmer at de er redde. De har en drivkraft de selv ikke klarer å forklare, og de bare MÅ ha en dose redsel for å kjenne seg lykkelige. En redsel som trigger kroppens stressreaksjoner. Disse stressreaksjonene inkluderer hele kroppens fysiologiske forsvarsapparat, og setter i gang ulike prosesser som noen faktisk blir avhengig av.

Hva som skjer i kroppen når vi blir utsatt for fare

Hvordan vi reagerer på fare har mye å si for vår evne til å overleve. I 1929 lanserte den amerikanske fysiologen Walter Cannon en teori om hva som skjer når vi blir utsatt for fare og stress. Han kalte den «the fight or flight response», og med den ønsket han å forklare hva som skjer i oss når vi blir utsatt for en livstruende situasjon. Måten vi reagerer på, og kvaliteten på reaksjonen, vil avgjøre om vi overlever eller ikke. I utgangspunktet er det kun to måter å reagere på, og det er å kjempe eller å flykte.

Uansett om valget blir å kjempe eller å flykte, har kroppen utviklet et finurlig system som skal høyne oddsen for overlevelse. Når hjernen registrerer en livstruende situasjon, sørger impulser fra hypothalamus for å øke den elektriske aktiviteten i hjernen og setter i gang utskillelsen av bestemte hormoner. Hypothalamus er et område i hjernen som har mye med våre instinkter og det som har direkte med overlevelse å gjøre. Når hypothalamus gir signaler om beredskap, vil rasjonelle tanker og handlinger komme i bakgrunnen. En kan egentlig si at vi handler mer ubevisst enn bevisst.

Helt konkret vil noe som oppleves som en trussel, sørge for at alle sansene våre blir skjerpet. Pupillene utvider seg, hårene på kroppen reiser seg, hørselen blir skjerpet, luktesansen blir forsterket. Og når sansene våre blir skjerpet, vil vi få en endret oppfattelse av virkeligheten. For noen vil den fremstå som klarere. Vi blir også i stand til å reagere raskere, smerteterskelen blir høyere og muskelstyrken vil øke.

Dersom trusselen blir tolket som direkte livstruende, kan høynet blodtrykk og puls, og omfordeling av blod til vitale kroppsdeler faktisk  føre til at sansene og resten av kroppen oppleves som redusert. Tunnelsyn, svekket hørsel, handlingslammelse, sviktende muskelkontroll (sviktende bein, ufrivillig vannlating/avføring), hukommelsestap og vanskeligheter for å snakke er alle mulige konsekvenser av svært faretruende situasjoner. Hjernen kopler rett og slett ut.

I slike ekstreme tilfeller, vil overlevelsesmekanismene bli årsak til en tilstand hvor mange av kroppens funksjoner rett og slett fryser, såkalt «freeze-response». Det å spille død, har opp gjennom historien reddet manges liv når de ble utsatt for angrep.

På grunn av individuelle forskjeller, vil vi reagere ulikt på farer, alt etter som hvordan vi tolker den. Vi har med andre ord tre ulike måter vi kan reagere på: Fight – flight – freeze. Dette har en nær sammenheng med vår homeostase og vår subjektive oppfatning av verden.

Det handler om kjemi

Vår fantastiske hjerne er styrt av elektriske impulser. For at de elektriske impulsene skal gå fra et nevron og over til et annet, er de avhengige av et signalstoff. Signalstoffene består av ulike kjemiske sammensetninger, og de har ulike egenskaper som gir spesifikk påvirkning på de elektriske impulsene i hjernen. Dermed påvirkes vår opplevelse av følelser og tanker. Hypothalamus sørger for en økning i antall signalstoffer når hjernen registerer en fare. Dopamin og serotonin er eksempler på slike signalstoffer som øker i antall, og de har en stor innvirkning på vårt humør.

Den kjemiske strukturen i mange signalstoffer ligner mange av våre narkotiske stoffer, og har mye av samme effekt som narkotika. Narkotiske stoffer på sin side virker direkte på den elektrokjemiske sammensetningen i hjernen, og effekten er nesten umiddelbar etter inntak.

Derfor vil en ekstrem opplevelse nesten ha samme effekt som enkelte narkotiske stoffer. Ekstremsport gir rusfølelse fordi opplevelsene påvirker den elektrokjemiske aktiviteten i hjernen. Når den elektrokjemiske aktiviteten i hjernen påvirkes, gir det en endring i både tankegang og den bevisste opplevelsen av virkeligheten. Vi opplever rett og slett en endring i sinnstilstanden (= endret bevissthetopplevelse). Dette vil igjen ha mye å si for vår opplevelse  av hvordan vi har det med oss selv og hvor lykkelige vi føler oss.

Parallelt med hjernens signalstoffer finnes hormoner, som foruten å regulere kroppens balanse, også virker inn på den elektrokjemiske aktiviteten i hjernen. Endorfiner, adrenalin og anandamid er eksempler på hormoner og de utskilles i ulike kjertler i kroppen. Under en stressituasjon vil hormonene bli transportert via blodbanen og som til slutt fester seg til hjernecellenes reseptorer. Hormonene er blant annet med på å øke overlevelsesevnen, og således er frykt, aggresjon og smerte med på å høyne produksjonen.

Den populære spikermatten alle fikk til jul fungerer slik at den stimulerer til økt frigjøring av flere signalstoffer, bl.a. endorfiner og dopamin. Det vil derfor føles behagelig å ligge på den. Smerte er et varselsignal, og setter i gang signaler fra hypothalamus.

Avhengighet kan bli et faktum

Det som starter med en livsfarlig og stressende situasjon, får kroppen til å endre de elektriske impulsene i hjernen, som til slutt endrer hele vårt følelsesbilde og oppfatning av virkeligheten. Ulempen er at dette normalt ikke er noen vedvarende følelse. (Men det skal vi være glade for. Når den er vedvarende, vil kroppen hele tiden være i beredskap og vi får stressrelaterte skader.) Derfor vil de menneskene som har et stadig behov for en endring i sinnstilstanden, hele tiden søke etter aktiviteter som bidrar til nettopp dette. Enten for å føle at de virkelig lever, eller for å flykte fra dårlige følelser. For å føle seg lykkelige, vil noen ha et behov for å utøve ekstreme aktiviteter.

Frykt som kommer innenfra, som f.eks angst, gjør at sinn og kropp hele tiden er klar for fight or flight. Én måte å håndtere dette på, er å utsette seg selv for noe som er enda mer stressende, som f.eks. selvskading eller ekstreme aktiviteter. Ekstremsport kan derfor brukes til å flykte fra personlige problemer.

Men, som vi vet, menneskekroppen har en utrolig evne til å tilpasse seg, og en ekstremsportsutøver blir nødt til å stadig pushe grensene for å oppnå samme lykkeeffekt. Den ekstreme opplevelsen fungerer som et narkotikum som stadig må fylles på, og som en etterhvert trenger en sterkere dose av. Avhengigheten er et faktum.

• Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 1: Fight or flight
• Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 2: The Risk Taker
• Ekstremsport, lykke og selvutvikling del 3: Jakten på lykken