Inspirasjon på søndag: Espen Askeladd
Alle har en Espen Askeladd i seg. Denne lystige karen som med drømmer og mot begir seg ut i den store verden for å friste lykken. Og som vi vet, Askeladden er den som greier det til slutt.
Det er få historier som har gledet nordmenn mer enn De norske folkeeventyrene. Etter at fortellingene ble utgitt i bokform på midten av 1800-tallet, har generasjon etter generasjon latt seg fengsle av Reve-enka, Veslefrikk og Askeladden. Disse skikkelsene har etset seg fast i den kollektive hukommelsen.Vi kjenner oss igjen. Eventyrene treffer oss et sted langt inne i oss. Et sted hinsides det ubevisste.
Folkeeventyrene er tidløse og de inneholder arketypiske figurer som alle på en eller annen måte har et forhold til. De inneholder mye visdom og mystikk, og det er mye som skjuler seg mellom linjene.
Eventyrene handler ofte om noen som vinner mot alle odds. En figur som går igjen er Espen Askeladd. Han representerer den lille manns kamp mot det store samfunnet som i eventyrene fremstilles som Per og Pål, eller selveste Kongen.
Det var en gang en fattigmann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden og friste lykken; men den yngste ville de slett ikke ha med seg. «Du da!» sa de, «du duger ikke til annet enn å sitte og grave i oska du.»
«Så får jeg gå alene, jeg,» sa Askeladden.
Askeladden har et dårlig utgangspunkt. Han kommer fra en fattig familie som nesten ikke har mat i huset. Han har to eldre brødre som bare ler av ham og anser ham som en tulling, en udugelig minstebror som ikke egner seg til annet enn å «grave i oska». Askeladden er en ensom ulv som ikke har andre å stole på enn seg selv. Til tross for dette, er det alltid han som vinner til slutt.
Men hvorfor er det han som er vinneren? Hvorfor er det akkurat han som kommer seilende inn med sitt flyvende skip og som stikker av med prinsessa og halve kongeriket?
Svaret finner vi når vi ser nærmere på egenskapene Askeladden representerer. Han er, til tross for motgang, både positiv og hjelpsom. Han er blid, eventyrlysten og smart. Egentlig mye smartere enn sine to brødre. Han bryr seg lite om hva storebrødrene måtte mene og han står imot deres forsøk på å holde ham nede. Storebrødrenes negativitet og hån preller av som vann på gåsa.
Han har et åpent sinn og han ser dit andre ikke ser. Han tar gjerne med seg det som dukker opp på hans vei. Ting som brødrene hans ikke ser verdien i putter han i sekken, et symbol på hva vi velger å bære med oss i livet. De han møter er han positiv og hjelpsom ovenfor.
Jeg antar at Askeladden har en visshet om at de han møter og ting som dukker opp har en mening. Det er ikke tilfeldig, og som vi vet, det viser seg at han har rett. Askeladden lever et liv i synkronisitet!
«Jeg fant, jeg fant» ropte han.
«Hva fant du?» spurte brødrene.
«Jeg fant en død skjærunge» sa han.
«Fy kast ‘n! Hva skal du med den?» sa de to som alltid trodde de var de klokeste.
«Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, så jeg fører vel den» sa Askeladden.
Personlig tror jeg alle har en Espen Askeladd i seg. Et eller annet sted inne i oss sitter han og lurer. Hvis vi klarer å hente ham frem, er jeg overbevist om at det vil være til stor hjelp.
«Nå er du min,» sa Askeladden, og så fikk han henne og halve landet og riket attpå.