Jeg kan med glede presentere DineVibbers første gjesteinnlegg som er skrevet av Aina Ostrø Nordahl. I dette innlegget tar hun for seg det hun mener er vitenskapens forutinntatthet, og kaster en brannfakkel mot skeptikernes syn på paranormale fenomener.

De fleste forskere har et materialistisk syn på bevissthet/hjernespørsmålet, og sier at vår personlighet, vårt sinn og vår selvbevissthet ikke er annet enn biprodukter av elektrokjemisk aktivitet i hjernen. De hevder dette uten at de har noen vitenskapelige beviser eller plausible biologiske forklaringer på hvordan hjernen i utgangspunktet kan ha utviklet en personlighet, selvbevissthet eller sinn.

Dette har ført til at en del prominente forskere, som for eksempel den avdøde Nobelprisvinneren og nevroforskeren Sir John Eccles, antar et dualistisk syn på spørsmålet med argumenter som går på at bevissthet og sinn faktisk kan være en separat, uoppdaget enhet, uavhengig av hjernen.

The Human Consciousness Project

I de senere år har en rekke vitenskapelige studier, foretatt av uavhengige forskere, konkludert med  at så mange som 10-20 % av personer med hjertestans kan fortelle om klare, velstrukturerte rasjonelle  tankeprosesser, minner, og noen ganger detaljerte opplysninger om deres egen hjertestans og hva som foregikk rundt dem mens de selv var bevisstløse. Det som gjør disse erfaringene så bemerkelsesverdige er at mens målinger av hjernen under hjertestansen ikke viste noen  hjerneaktivitet under disse periodene, har personene allikevel rapportert detaljerte observasjoner som indikerer en bevissthet på et høyere nivå.

The Human Consciousness Project  er et internasjonalt samarbeid mellom en rekke forskere og leger innen forskjellige felt som har gått sammen om å forske på den menneskelige bevissthet og dens forhold til hjernen, så vel som nevroprosesser som korresponderer med forskjellige fasetter av bevisstheten. The Human Consciousness Project vil stå for verdens første vitenskapelige studium i stor skala av hva som skjer når vi dør, og forholdet mellom bevissthet, sinn og hjerne ved klinisk død.

Om disse studiene lar seg replisere og verifisere vil de ikke bare revolusjonere det medisinske feltet, men også innebære universelle endringer når det kommer til vår sosiale forståelse og forståelsen av døden og dødsprosessen.

Om det nå skulle være sånn at sjelen og hjernen er to uavhengige ting, kan man vel trygt si at det åpner for mange spennende tanker. Lever sjelen evig? Fødes vi igjen og igjen, i såfall hva er hensikten med det? Er vi her kun for å leve, eller er vi her for å lære?

Hva er meningen med livet? Hvem er vi og hvor kommer vi fra?

Det har vært, og er fremdeles en utbredt oppfatning blant ortodokse forskere at disse spørsmålene ikke har noe i vitenskapen å gjøre; de skal sorteres under filosofi og religion. De kvier seg heller ikke for å mene at forskere på disse temaene ikke er seriøse, at de ikke benytter  korrekte vitenskapelige metoder og at de i det store og det hele styres av sine egne biaser og bruker et hvert funn til å bekrefte sin «tro». Det påstås sågar at tradisjonelle forskere under utdannelsen indoktrineres med at de som tror på det paranormale eller uforklarlige, det være seg forskere eller mannen i gata, er dumme, uintelligente og lettlurte. De lever i en drømmeverden og de burde egentlig medisineres.

Skeptikere.

En ting er å være skeptisk. En annen ting er å være kynisk og forutinntatt. En skeptiker undersøker, en kyniker avskriver. De mest kjente «skeptikerne» i dag er vel James Randi, Richards Dawkins, Ray Hyman og Richard Wiseman, men hvem er egentlig disse «autoritetene» innen skeptisismen, og hvorfor har de en slik autoritet?

James Randi.

Randall James Hamilton Zwinge, født 7. august 1928, er en kanadiskfødt, amerikansk magiker, illusjonist, forfatter og skeptiker.

Randi ble først kjent som tryllekunstner og illusjonist under scenenavnet «The Amazing Randi» (engelsk for «Utrolige Randi»). Senere har han markert seg mest som skeptiker, blant annet for den berømte One Million Dollar Paranormal Challenge: i 1964 utlovte han 1000 dollar til den som kunne bevise å besitte paranormale evner, for eksempel ved å finne gull ved hjelp av en ønskekvist. Siden den gang har potten økt til en million dollar, men ingen av de drøyt tusen personene som har meldt seg har kunnet innkassere premien (- fra Wikipedia).

Hvorfor han anses som en autoritet (selve autoriteten) på det paranormale går langt over min forstand. En avdanket tryllekunstner uten annen utdannelse enn high school? Hvorfor skal man ta ham mer seriøst enn de mange Ph.D, Dr., MD, Professorer osv som forsker på det «paranormale»?  Jeg mistenker at hans Million Dollar Challenge for enkle sjeler «bekrefter» at det paranormale ikke eksisterer, i og med at ingen har vunnet pengene.  Mange av dem bruker i hvert fall det som argument.

Ray Hyman.

Født 23. juni, 1928, Chelsea Massachusetts. Professor i psykologi ved Universitet i Oregon og en kjent kritiker av det paranormale. Som ung student ved Boston University, jobbet han som tryllekunstner og mentalist og drev med lesing av hender.

Han tok doktorgrad i psykologi ved John Hopkins University i 1953.

Enda en gammel magiker? Ikke for å se bort fra hans doktorgrad, bevares, men er det tilfeldig at magikere ender opp som skeptikere? Jeg vil lenger ut i artikkelen poste link til R. Hymans forsøk på å debunke forskning av en anerkjent forsker på livet etter døden, Dr. Gary Schwartz.

Clinton Richard Dawkins.

(født 26. mars 1941) er en britisk biolog/etolog, evolusjonsteoretiker og populærvitenskapelig forfatter som innehar Charles Simonyu-professoratet for offentlig forståelse av vitenskap ved Universitetet i Oxford.

Dawkins er mest kjent for boken Det egoistiske genet (originaltittel The Selfish Gene, 1976), som populariserte det gensentriske synet på evolusjon. Boken introduserte også begrepet mem og var dermed med på å grunnlegge disiplinen memetikk. Dawkins er en uforbeholden ateist, humanist og skeptiker, og han er et framstående medlem av Brights-bevegelsen. På grunn av sitt forsvar av darwinistisk evolusjon blir han av og til kalt «Darwins rottweiler», et ordspill på Thomas Huxleys epitet «Darwins bulldog».

Dawkins’ seineste bok er Gud: en vrangforestilling (originaltittel The God Delusion, 2006), som er en kritikk av religion. Han argumenterer for at det å tro på en overmenneskelig Gud kvalifiserer som en vrangforestilling.

Ikke et stygt ord om bakgrunnen hans, men han er uten tvil forutinntatt og overhodet ikke interessert i å undersøke paranormale fenomener. Han vil mye heller avkrefte deres eksistens. Og hvorfor bør man nødvendigvis ta en biolog/etolog, en evolusjonsteoretikers kunnskap om det paranormale, som jo faktisk sorterer under fysikk, seriøst? Han er ingen fysiker og han forsker ikke på de ikke-fysiske energiene. Personlig synes jeg det er temmelig arogant å påstå at det å tro på en Gud er å ha vrangforestillinger. Hva vet han om det? Ingen vet om det finnes en Gud eller ikke, eller hva Gud egentlig er.

Richard Wiseman.

(født 1966) er professor i psykologi ved University of Hertfordshire i Storbritania.

Han startet sin karriere som magiker (!) før han ble uteksaminert som psykolog ved University College London og mottok en Ph.D i psykologi ved University of Edinburgh.

Professor Wiseman er kjent for sine kritiske undersøkelser og jevnlige «debunking» av uvanlige fenomener, inkl. paranormale fenomener. Han er medlem av  Committee for Skeptical Inquiry (CSI). Hans forskning har blitt publisert i en rekke akademiske skrifter, omtalt ved diverse seminarer og vist på tv. I 2004 deltok han i en preliminær test av Natasha Demkina, en ung russisk kvinne som påstås å inneha et spesielt syn som lar henne se inn i folks kropp og slik diagnostisere sykdommer. Testen ble vist på Discovery Channel documentary, The Girl with X-Ray Eyes.

Les mer om den testen og hvordan de endret protokollen underveis her.

Tre av disse fire skeptikerne er tidligere tryllekunstnere. Jeg finner dette ganske påfallende og spekulerer i om det er slik at fordi de selv på et tidspunkt har levd av å lure andre, så tror de alle andre gjør det samme.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om disse skeptikerne og hvordan de jobber når det debunker, men jeg skal heller la det være opp til hver enkelt å se med egne øyne og så danne seg et bilde av hvem disse fire er. (Det finnes nok flere av samme typen, men disse fire er vel de mest kjente).

Hos Victor Zammit kan man lese mer. Det kan absolutt anbefales.

Fortsett til del 2